Insulin og insulinresistens

La oss begynne med en enkel innføring i insulin og insulinresistens.

Insulin er et av kroppens viktigste hormoner for å regulere blodsukkeret og styre hvordan energi brukes og lagres. Når vi spiser ris, pasta, søtsaker og andre matvarer som inneholder karbohydrater, brytes fordøyelige karbohydrater ned til enkle sukkerarter, som glukose, og tas opp i blodet. Når blodsukkeret stiger, frigjør bukspyttkjertelen insulin.

Du kan tenke på insulin som et «signal for energistyring». Det forteller vev som muskler, fettvev og lever at mer glukose er tilgjengelig i blodet, og at denne energien nå må brukes eller lagres på en hensiktsmessig måte.

I musklene hjelper insulin glukose inn i cellene, der den kan brukes som energi eller lagres som glykogen. I leveren fremmer insulin lagring av glykogen og reduserer frigjøringen av overskudd av glukose til blodet. I fettvevet fremmer insulin energilagring og hemmer overdreven nedbrytning av fett.

Sammen bidrar disse virkningene til å holde blodsukkeret innenfor et relativt stabilt område.

Hva er insulinresistens? Enkelt forklart betyr det at kroppen reagerer mindre på insulinets signal. Vanligvis er en viss mengde insulin nok til å gi en effektiv respons. Men når insulinfølsomheten avtar, har den samme mengden insulin ikke lenger samme effekt. For å holde blodsukkeret under kontroll må bukspyttkjertelen produsere mer insulin for å kompensere. [1]

Dette er grunnen til at insulinresistens lett kan bli oversett i tidlige stadier: Blodsukkeret kan fortsatt se normalt ut, selv om insulinnivået allerede har begynt å stige. Normalt fastende blodsukker eller HbA1c betyr med andre ord ikke nødvendigvis at insulinomsetningen er helt normal.

Hvis faktorer som for høyt energiinntak, økt mengde visceralt fett, fysisk inaktivitet, dårlig søvn eller genetisk disposisjon vedvarer, kan insulinresistensen gradvis forverres. Kroppen må da produsere enda mer insulin for å opprettholde normalt blodsukker.

Når bukspyttkjertelen ikke lenger klarer å kompensere tilstrekkelig, kan blodsukkeret begynne å stige, med mulig utvikling til prediabetes og etter hvert type 2-diabetes. [1]

Insulinresistens begynner derfor ofte før tydelig forhøyet blodsukker oppstår. Hos mange kan kroppen være i en tilstand med kompensatorisk hyperinsulinemi i lang tid før glukosenivåene blir klart unormale. Derfor bør insulinresistens ikke vurderes ut fra blodsukkeret alene, men som en del av det samlede metabolske bildet.

Denne artikkelen gir generell informasjon og erstatter ikke medisinsk vurdering, diagnose eller behandling.